Høines, gardsnummer 43, bruksnummer 11 og 12 - det er mitt utgangspunkt.

Historiebloggen til Marit Elisebet Totland
Høines g.nr 43, br.nr 11 er mitt utgangspunkt, bokstavlig talt, siden det var der jeg vokste opp og slet mine barnesko, som farfar flittig lappet og stelte. "Løft føttene når du går!", var hans formaning. Siden jeg er datter til far, Rolf, - med stor historieinteresse og datter til mor, Inga, med stor slektshistorie-interesse, er det helt naturlig at jeg prøver å samle mest mulig av familiens og hjemstedets historie.

Fortiden fasinerer. Levekåra var så annerledes. Det holder det ikke bare å se nærmere på egen gårdshistorie for å forstå fortiden. Perspektivet må utvides. Jeg er derfor på leiting etter alt av interesse som kan fortelles: "Det var en gang.."

onsdag 8. november 2017

Bytur - til Stavanger så klart!

Bytur i min barndom - det var tur til Stavanger, med fenomenal utsikt i fint vær, og et par timer på dekk for ikke å bli sjøsyk i dårlig vær.
Slengemandag, etter konfirmasjonen, var det så å si obligatorisk å dra til byen på handle.
I eldre tider var det marked ved St.Hans og på høsten, et marked som overlevde de fleste andre slike arrangement i landet. Og før rettene til å drive handel ble liberalisert rundt 1850, måtte en til Stavanger for å handle fordi det av forbudt å drive handel i butikk på Karmøy.

Her er et utvalg fabrikker som produserte varer til butikkene i Stavanger i 1909.

Og hva var nå en reproduksjonanstalt? Selvsagt: Et trykkeri.

I 1908 arrangerte Stavanger landssangerstevne.
Da kom navnet på alle sangerne med i programmet - med yrkestittel!


Kilde: Stavanger, Nils Stabenfeldt, 1909

fredag 15. september 2017

Hugsar du Smørbukkgenseren?

Smørbukk? Han som kom med julestemninga, ja? Alltid i den same genseren.

Eine barnebarnet mitt skulle ha seg ein slik, og då vaks tanken fram. Kva om me kunne skapa ei Smørbukkgenserbølgje. Ikkje ei motbølgje til Mariusbølgja, men ei i tilleggsbølgje.

Eg er  i alle fall i full gang:
Og mønster finn du her. Om du lagar ein genser, så legg gjerne ut eit bilete på instagram med emneknagg #smørbukkgenser og send det også til Norsk Barneblad!

fredag 8. september 2017

Sommarfugl på gravstøtta


Neste boka mi skulle snart i trykken. Berre nokre justeringar stod att. Eg hadde manuset med meg på tur til Fjelberg prestgard for å ta ein siste gjennomgang mens me var der. Boka heiter «Håp» og handlar om sommarfuglen som symbol på oppstoda og det kristne håpet. Eg hadde skrive at sommarfuglen var å finna på støypejernskrossar frå 1800-talet, men hadde ikkje sett slike sjølv nokon gong. Eit Google-søk hadde stadfesta at det var slik; det  fantest både krossar med sommarfugl på veg ut av kokongen og krossar med berre sommarfugl. Det fekk vera dokumentasjon god nok på, hadde eg tenkt, og tok krossane med i boka.
Så står eg og ser ut vindauget på kjøkenet i prestegarden. Og får sjå ein jernkross på gravplassen. Eg går ut for å sjå nærare på han. Når eg kjem heilt bort ser eg at det ikkje er nokon sommarfugl på han. Eg blir litt skuffa. Eg må erkjenna det. Men kva var vel sjansen for at det skulle vera sommarfugl på den eine krossen som stod på første gravplassen eg var på etter at manuset var ferdigskrive?
Eg går nærare. Og ser: Det er ikkje ein kross, det er to. Dei er sette opp mot kvarande så dei ser ut som ein på avstand. Eg går rundt for å sjå på den bakerste krossen. Kva ser eg? Ein sommarfugl! På eit gravminne frå 1884.

Dermed var saka klar, og maleriet mitt av gravstøtta fekk bli med i boka som no i trykken og kan bestillast hos meg: marit.totland@knett.no
Det blir ei lita gåvebok som du kan lesa meir om her
Den finst både som bokmål- og nynorskutgåve

fredag 24. mars 2017

Kanal fra Beiningen til Vik?

Disse bevilgningen for havnevesenet ble gjort kjent i Dagbladet 17.desember 1880.

Var det virkelig planer om å bygge kanal fra Beiningen til Vik? Ja, for Bruervig må vel være en plass i Vik, tenkte jeg. Og fikk svar fra Gunn Elise Vikre på Facebookgruppa "Du vett du e' fra Skudnes.." som skriver:  Bruarvigå er den vigå i Beiningen som ligger få meter frå huset vårt. Neste vig e den som går te Vikesjøen.
Og Nils Vikre skriver Det å bygge en kanal fra Beiningen til Bruravigå i 1880, tror jeg må ha vært omtrent umulig. Eneste plassen som terrenget er såpass lavt i forhold til sjøen er fra innerst i skude, der hvor det en gang har vært sjøhuser, og over til helt ytterst i bruravigå. Der har det hendt at ved ekstremt høy flo så har det runnet vann igjennom der. Med båtene som de brukte på den tiden så hadde det uansett vært vært livsfarlig å prøve å forsere seg gjennom der vintersdag. Tenk deg bare å komme rundt skude i robåt i skikkelig dårlig vær. Har hørt om de planene, men trodde i grunnen at det var bare tull. Tror foresten at navnet Bruravik var at når brurefolk skulle til kjerka så la de til i Buravika for så å gå siste biten til kjerka. Lokasjonen til denne vika er foresten den første vika du kommer til når du går med båt langs land og rundt skudepynten. Noen vil vel si at der helt ytterst i vikevågen.

Begrunnelsen for å bruke penger på en kanal var grei: Båter som ikke hadde kunnet passere Skude, skulle kunne komme inn til Skudenes uavhengig av været.

Så er altså ikke skipstunell ved Stadt eneste planen man har hatt om kanal.
Jeg tråler for tiden avisene fra 1880-tallet etter nyheter fra Skudeneshavn. Kanskje finner jeg forklaringen på hvorfor det ikke ble noe av kanalen som nok flere kunne ha ønsket seg når de har rundet Skude i ettertid, - i små eller store båter.

Og stygt vær var det ofte, mer enn andre steder skal vi tro værmeldingen i avisa der Skudenes skiller seg ut og nevnes spesielt med Søgang:

I følge Wikipedia var Stadtunnelenn planlagt noenlunde på samme tid:
Historien om en skipstunnel gjennom Stadlandet går langt tilbake i tiden. I vikingtiden dro de sjøfarende båtene sine over Dragseidet på Stadlandet istedenfor å seile rundt.
Allerede i 1874 ble ideen om en skipstunnel gjennom Stadlandet lansert i en artikkel i Nordre Bergenhus Amtstidende. Omtrent på samme tid ble også forslag om å heise båtene opp på en jernbaneløsning over Stadlandet lansert, noe som ble beregnet til å være bare halve prisen av en tunnel hvor båtene seilte selv.[6]
Skipstunnel ble utredet fra 1990-årene. I 2010 gikk den såkalte konseptvalgutredningen fra Kystverket imot bygging av skipstunnel ved Stad.

Info om maleriet mitt av Skude fyr, finner du her

onsdag 22. mars 2017

Inga framtid for Skudenes utan eit godt fiskeri, blei det hevda i 1885


Dei pantsette dyra, her med ein representert frå Totlandsgarden.
Sjevrei, Grådua, Plomvei, Meldvis, Sofie, Mørkrei, Svartsi, Rødside, Svarsia, Rousia, Skautrei, Rodrei, Brandrei; Kva har dei felles? Jo, dei blei pantsette fordi bonden ikkje kunne betala gardsskatten i tide. Då måtte han gå den tunge vegen til lensmannen i følgje med to vitner som kunne signera panteseddelen, som var ein handskriven liten lapp. På den vesle lappen stod det kva for eit dyr som skal vera pantet, og gjerne også verdien. I 1880 var ei ku sett til kr 60,-. Og namnet på kua måtte vera med, saman med nokre ord om korleis ho såg ut, så ikkje bonden blei frista til å levera ei ku som var mindre verd om så galt skulle vera at kua måtte leverast inn.

Og korleis gikk det om kua måtte vekslast inn i pengar? Jo, då hadde bonden enda dårlegare grunnlag for å tena nokre kroner så han kunne brødfø familien og betala gardsskatten året etter. Dermed måtte kanskje ei ny ku pantsetjast, og den vonde spiralenen var i gong.

Avhengig av fisket.
Når eg har arbeid med boka Alt vel, der Skudenesbuen drog til Island for å fiska sild og opplevde storstormen der, har eg undra meg over kva som fekk dei til å dra den lange og farlege vegen over havet. Svaret er vel ganske enkelt: Dei måtte skaffa mat til familiane sine. Og når silda forsvann frå Karmøystrendene, måtte dei følgja silda der ho var.
Fisken, og særleg silda, la grunnlaget for framveksten av Skudeneshavn som by. Og mange trudde det ikkje kunne komma noko godt "etter silda":
Tiderne og skattebyrdene er forøvrigt meget trykkende på dette sted der kun kan oppretteholdes med gode fiskerier.  (Stavanger Amts- og Adresseavis, 16.4.1885, skrive som ein kommentar til orkanen i Eyjafjord hausten før).
Men Skudenesbuen har tilpassa seg nye tider. Og det vil dei gjera på ny og på ny og på ny! Det er det greitt å ha i tankane no når det skal feirast 160-årsjubileum for byen i tøffe tider for arbeidsmarkedet og offshorenæringa. 
Eit knippe pantesedlar, som kvar for seg kanskje kunne fortelja ei tøff kvardaghistorie